Vil du bli hørt? Ikke klag,- jobb for det!

Dere hører ikke på meg! Desperasjonen var stor fra den unge arbeidstakeren. Det var uttrykt i sinne, men vi fornemmet gråt og frustrasjon. Jeg var heldigvis frimodig nok til å be om en i liten prat etter møte. Tilbudet var enkelt: - Vil du lære hva som skal til for å bli hørt på? - Ja, men handler det om meg? Folk bryr seg jo ikke, var responsen. - Da skal jeg lære deg hva som skal til for at de ikke kan unngå å bry seg om hva du formidler, sier jeg. Jeg har selv både erfart og lært meg hvordan. Og så satte vi igang med treningsprogrammet. Stemmetrening, kroppsholdning, blikk-kontakt, timing, fleksibilitet, aktiv lytting, tydelighet, frimodighet. Tre måneders treningsprogram. - De la om markedsføringsstratgien etter mitt innspill på avdelingsmøtet, var den gledesstrålende meldingen som kom pr telefon. Erfaringen er entydig: Hard, målrettet trening gir resultater også i arbeidslivet, ikke bare på idrettsarenaen.

Pustepause ved hjelp av måker

Min fem minutters "pustepause", som alternativ til røykepause, ble i dag å følge måkenes lek med og mot vinden. Sterke vindkast og raske skyer preger horisonten. Grenene vaier sterkt og regnet pisker. Deilig vestlandsvær i Oslo. Vanligvis består min pustepause av å følge pusten - inn og ut av kroppen. Sittende med rak rygg på min hjemmekontorstol. En energigivende meditasjon. I dag bestod den også i å følge måkene fra mitt vindu. Høyt og lavt red de på vindkastene og stupte for så å bli løftet opp igjen på sine vide vinger. Fullt konsentert om måkene, får jeg en pause fra tanker og bekymringer. Kroppen blir lettere. Jeg blir mer tilgjengelig for å bruke mine kunnskaper uten interne barrierer. Nå - klar for ny innsats foran pcen, full av energisk ro.

Hva er din motivasjon?

På Galleri Peder Lund lørdag fant jeg dette kunstverket. Det hang på gallerikontoret, og kan likegodt være sjefens "gule" lapp til seg selv. Gode råd, åpenbart, for hvordan vi kan arbeide bedre. Øverst på listen ville jeg satt: Kjenn din motivasjon. Arbeidsglede gjør at vi arbeider bedre, og øker md bevissthet om mening med vårt arbeid. Hvorfor går jeg på jobb? Hvorfor akkurat denne jobben? Grunnene er like mange som vi er mennesker:" Jobben er godt betalt, og jeg sparer penger til min drømmeleilighet." " Fantastiske kollegaer"."Vi skaper en bedre verden." "Jeg gjør noe jeg noe jeg er god på." " Det gir meg status å fortelle hva jeg jobber med." " Kort vei til jobben gir mer tid til mine hobbyer." "Her får jeg tid til å utdanne meg videre på kveldstid." Å vite sin motivasjon er å løfte blikket, og se jobben i et bedre lys. Slik at det blir mulig å gjøre mer av nr 10: Smile. Og om motivasjonen er vanskelig å finne eller har forsvunnet, så er det kanskje tid for å vurdere et jobbskifte?

Hun elsker meg ikke!

Hun sier aldri noe pent om meg. Hun verken elsker eller liker meg. Sorgen som ble uttrykt var stor og inderlig følt. En drøm om et trygt familieliv var i ferd meg å forsvinne fra denne mannen jeg snakket med. Men er det alltid rett at den du lever med ikke elsker eller liker deg, fordi de ikke sier det. Kan det hende at hans eller hennes kjærlighetsspråk er forskjellig fra ditt. Kanskje han heller uttrykkler det med å gjøre deg tjenester? Holde bilen din i super stand, for eksempel. Eller kanskje hun uttrykker det med å gå på fotballkamp med deg, selv om hun ikke er superinteressert i fortball. Fordi  å gi av sin tid er hennes kjærlighetsspråk. Å bruke tid på noe som du selv ikke er like begeistret for å gjøre, kan være uttrykk for kjærlighet. Noen ganger gir forenklinger aha-opplevelser. Boken Kjærlighetens fem språk har gitt det for mange. Den beskriver fem uttrykk for kjærlighet: Anerkjennende ord, tid, fysisk kontakt, tjenester og gaver. Lær deg din kjæres og ditt eget kjærlighetsspråk. Prøv så å gi han eller henne det de ønsker seg. Etter noe tid vil du med stor sannsynlighet erfare at du får tilbake mer av det kjærlighetsspråket du selv forstår best.

Når vår beste egenskap motarbeider oss

En kvinne jeg snakker med er hjelpsomheten selv, men tror hun vet hva som er best for andre. Det blir klamt og provoserende for folk rundt henne. Og hun blir avvist. Den gode intensjon, blir hjelperens fiende. Å være sterk og kraftfull er et gode, men det kan stå i veien for deg. Å være hjelpsom kan gjøre deg populær, men det kan også gjøre at du ikke får det du trenger. Vår aller beste egenskap er ofte også vår mørke side. Slik kraftfullheten til en leder jeg kjenner, skaper avstand. Den synlige kraften er ikke balansert med svakheten som også er der. Å tåle at vi både er lys og mørke, glede og sorg, kraft og svakhet, hjelper og den som trenger hjelp, er for mange en kamp. Stolthet og frykt står  i veien for å forsone oss med den andre siden av det som er vår beste egenskap. Motstanden er i oss selv.For mennesker kjenner seg tryggere når de møter begge sider i god balanse. Jeg gleder meg stort når jeg ser denne erkjennelsen skaper forandring. For noen er det fort gjort, for andre tar erkjennelsen tid. For alle er det en velsignelse når det skjer.

Uforståelige livsvalg kan være nødvendig

" Skriv om oss på bloggen din, Kristin. Hvorfor vi må ta disse valgene for oss selv som ingen forstår"? Coachingen hadde skapt klarhet. Beslutninger uforståelige for andre måtte tas. Å si nei til en jobb som var godt betalt og en drømmejobb for mange, til fordel for en som var dårlig betalt og mindre prestige i. Ingen enkel beslutning. I slike situasjoner trenger vi ekstra stor selvinnsikt. Vi må kjenne våre verdier, hva som er viktigst for oss. Hva som gir energi og hva som tapper. En forutsetning for en god selvfølelse er å respektere oss selv. Selvrespekt uttrykkes ved handling. Vi tar konsekvensen i handling på bakgrunn av det vi står for. Det skaper indre ro og energi på samme tid. Veien dit kan være lang og krevende. Vi kan oppleve mange motkrefter rundt oss. Andre som tror de vet hva som er best. Et samfunn som forteller oss at godt betalt og høy prestige er veien til lykke. Men veien til større lykke kan beskrives å ha følgende element: at vi opplever større glede og mening ved det vi gjør, at vi får brukt mer av våre sterke sider og at vi har god relasjon til andre mennesker. Hva disse elementene er for deg vet bare du. Og om du bare vet det i din underbevissthet, og føler uro og er eneegiløs, så er tiden inne til å finne ut av det. Ta deg selv på alvor. Bli kjent med deg selv. Ta konsekvenser av det du finner ut. Og du får det bedre. Til slutt.

Sjefer som kjefter må stoppes!

En gang kjeftet jeg som leder på en ansatt. Det skal ikke skje, men det skjedde. I ettertid forstår jeg hva som gjorde det. Jeg var på hæla på jobb. Resultatene fra vår innsats uteble. Jeg var frustrert. I tillegg opplevde jeg å bli systematisk motarbeidet av medarbeideren. Kombinasjonen av min egen situasjon og avmektigheten overfor en ansatt gjorde at det sprakk. Jeg bad om unnskyldning, erkjente min brøde, fant ut hvorfor og gjorde noe med det. Ledere skal IKKE skjelle ut sine ansatte! Dere skal absolutt ikke akseptere at ledere kjefter dere huden full. Heller ikke når det er grunn for det. Vanskelige tema skal og kan has opp på en skikkelig måte. Det finnes teknikker for slikt, som kan læres. Og gode modeller og prosedyrer for konfliktløsning. La ikke sjefen få makta gjennom terroriserende virksomhet. Rapporter saken. Først med reaksjon overfor sjefen. Ofte kan en god løsning være å gjøre det sammen med en annen ansatt. Om det ikke virker så gå til sjefens overordnet, eller til fagforeningene og be dem ta det opp. Sjefer kjefter oftest fordi de selv er truet på en eller annen måte. Kanskje de også har sluppet unna med slikt før, og fått lov å skape en kjeftekultur. Det er ingen formildende omstendighet. Sjefer som kjefter er skadelig, og må stoppes.

Motivasjon gjør oss modige

Som 15-åring begynte jeg med politikk. Jeg ble skolekontakt. Hvorfor: jeg ville være med å redde verden. Problemet var min sterke prestasjonsangst. Jeg var utrolig redd for å dumme meg ut. Min drivkraft for en mer rettferdig verden og min nesten lammende frykt kjempet om makten i meg. Men min indre rettferdighetstrang var sterkere. Den drev meg. Jeg bestemte meg for å overvinne frykten. Teknikken var som følger: På alle møter jeg var, uansett tema og hvem som talte, skulle jeg stille et spørsmål eller komme med en kommentar. I starten fikk jeg ikke med meg noe av det som ble sagt fra talerstolen. Jeg hadde mer enn nok med å kvinne meg opp til å ta ordet. Svetten silte og angsten nesten kvelte meg. Men ingenting er som krav vi stiller til oss selv. Ikke et eneste møte gikk uten å at et spørsmål ble stilt. Til slutt forsvant frykten. Det gikk jo stort sett bra. I steden oppdaget jeg at folk visste hvem jeg var, fordi jeg alltid var frempå med et innlegg. Og vips ble jeg valgt inn i sentralstyret,- 19 år og internasjonal leder.. Med sterk motivasjon og et klart mål får vi mot til å bekjempe angsten. Som en sa det nylig: Når jeg fokuserer på budskapet istedenfor meg selv, fortrenges min frykt.

Flow med cupcakes

Når en jeg liker godt spurte om jeg kunne være så snill å lage cupcakes til konfirmasjonen hans, måtte jeg bare si ja. Problemet var at jeg aldri hadde laget cupcakes før. Cupcakes er en vitenskap, fant jeg fort ut på nettet. Jeg satte igang. Etter litt kjente jeg at jeg var i det som kalles "flow". En tilstand der du er kompetent - jeg har jo bakt og pyntet mange andre typer kaker i mitt liv - men der du samtidig må strekke deg fordi utfordringen ligger i grensen for hva du tror du behersker. Og sant skal sies - det opplevdes som en utfordring dagen før dagen, å skulle lage vakre nok cupcakes til at de fortjente en plass på konfirmantens kakebord. Vi snakker om en familie med stolte kaketradisjoner. Kluet er å få kremen akkurat passe stiv slik at den står av seg selv. Samtidig ikke så stiv at den ser tørr ut på overflaten. Lørdagens baking ble påfyll av energi. For flow har nettopp det i seg - hundre prosent tilstede, konsentrert og her og nå-orientert. Med viten om at jeg har mulighet for å lykkes om jeg skjerper meg. Det minnet meg om hva jeg må søke etter på andre områder i livet: Bevissthet om egen kompetanse, og utfordringer store nok til at jeg må strekke meg for å lykkes.

Damer - frem med puppene!

Dette er en melding til damene: Dersom du vil ha støtte til din sak i et mannsdominert miljø, gjelder fortsatt følgende: Rett opp kroppen, frem med puppene, direkte blikk, klar tale, ingen unnskyldninger, og ingen kokketerende latter som svekker budskapet. Stå støtt og fast når noen prøver seg med usynliggjøring og latterliggjøring. Dine uttalte forventninger til å få frem en beslutning skaper respekt. Du blir lagt merke til. Og neste gang er det deg de vil ha med på laget.

Overlevelsesstrategier for underordnede

Jeg samler på overlevelsesstrategier for underordnede. En svært effektiv strategi for mange heter "Whats in it for me". På norsk handler det om å ta et større ansvar for hvordan jeg har det. Finn din bonus ved å velge å være der du er, selv om det ikke er optimalt. Her er noen tips fra samtaler jeg har hatt om dette: "Her får jeg være ekspert på noe og det liker jeg." "Mine samarbeidspartnere utenfor jobben gir meg energi og glede." "Jobben innfører CRM for tiden - det vil jeg gjerne lære meg før jeg søker meg videre." "Mine kollega er også mine venner som jeg ser frem til å møte hver dag." Gjør dine personlige mål tydeligere. Ha fokus på hvorfor du er der. Snakk, føl, si det - og skriv det på en gul lapp du ser ofte. Eller sett inn et skjermsparebilde som minner deg på det. Løft blikket bort fra problemet, og over på bonusen, og arbeidshverdagen blir enklere.

Ethvert nederlag gir feedback-mulighet

Norge gjorde en elendig innsats mot Danmark i går. Etterpå må de en etter en stå frem og forklare seg i alle medier. Nederlagene blir de konfrontert med, side opp og side ned. Gjemmer de seg, blir de også konfrontert med det. Det er ikke mange steder i arbeidslivet vi finner samme skjebne. Har vi noe å lære? Bortforklaringer av feilvurderinger og dårlige prestasjoner blir umulig når nederlaget diskuteres med flere. Om vi bygger en kultur der vi snakker systematisk hva vi som enkeltpersoner er gode på og hva som ikke fungerer, blir det lettere å lære av det. For i et hvert nederlag eller i enhver feilvurdering finnes det feedback-mulighet. Vi som ikke har media som konfronterer oss, må skape vår egen kultur for feedback etter nederlag. Jeg kan anbefale selskapet Maze, som har systematisker dette for bedrifter. Eller om du vil skape en kultur for dette selv der du er, så les boken NoXcuse, skrevet av folkene bak Maze.

Skaff deg en mental baufil!

Å føle seg fanget og uten mulighet til å gjøre noe med det, er en grusom følelse. Å føle seg fanget, men med en ide om at det er mulig å gjøre noe med sin situasjon er noe helt annet. Jeg coacher mennesker som opplever at de er fange på sin arbeidsplass. De kan ha en sjef som er dårlig for dem eller ikke se for seg muligheten til å få så godt betalt jobb andre steder. Av ulike grunner tenker de at de må være der, enten på kort sikt eller resten av arbeidslivet. Da gjelder det som alltid gjelder; det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. Eller enda tydeligere; hva du gjør med det. Å sette seg personlige mål som kan oppfylles i det opplevde fangenskapet, forandrer opplevelsen. Når fokuset blir på hva som er mulig, blir himlen lysere og kroppen lettere. Alt fra å starte dagen med å gjøre en enkel 5-minutters meditasjon, til å utfordre arbeidsgiveren på å få mulighet til å få kurs og rom for viderutdanning. Fra å bruke noen minutter hver dag til å bli ekspert på effektiv bruk av outlook eller exel, til å målbevisst arbeide for å få en ny venn på arbeidsplassen. Ideene er mange når vi heller setter lys på mulighetene enn på begrensninger. Skaff den en eller flere slike baufiler, slik at du kommer deg ut av ditt mentale fengsel.

Be heller om tilgivelse, enn tillatelse

"Jeg tror kjønn fortsatt er et tema!" En råflink dame jeg møtte hadde sjokkert kommet til denne erkjennelsen. Hun hadde registrert flere ansettelser på jobben som i hennes bilde var uforståelig. Hun var kommet til at den eneste grunnen var at menn føler seg trygge med menn, og helst menn som snakker om de viktige tingene: Fotball, øltyper, rockekonserter og treningsopplegg. Jeg ble overrasket over at hun var overrasket. I mange bransjer rekrutterer menn fortsatt bare menn. Ihvertfall i posisjoner som betyr noe. "Hva skal jeg gjøre da når det blir min tur å søke til slike posisjoner", sier dama fortvilet. "Det blir jo umulig å nå dit jeg vil!" Det samme gjelder som alltid før: Gjør det umulig for dem å gå forbi deg. Vær flinkere, mer synlig, mer utfordrende. Vær frekk og offensiv. Ta mindre hensyn. Kjør ditt eget løp. Be heller om tilgivelse, enn tillatelse. For gjennom det blir du sett og anerkjent av de menn som ansetter, - og de kvinnelige sjefer som gjerne vil bli anerkjent av menn.

Fafo-festen og sosial angst

Jeg skal Fafo's årlige fest i dag, sammen med sikkert 1000 andre. Et morsomt sted om du har selvtillit og sosial intelligens. Et forferdelig sted om du har sosial angst. Mange flere enn vi tror har sosial angst. Jeg hadde ikke blitt overrasket om over 10% om de som kommer på festen sa at de grudde seg. Men likevel går de på festen for å vise at de henger med. Andre klarer seg sosialt, men kvier seg for å si hva de holder på med for tiden. Kanskje de har mistet jobben, eller har en jobb uten status. I mitt arbeid som coach møter jeg kule mennesker med sosial angst. Mennesker du aldri ville trodd har hatt slike tanker noen ganger i sitt liv. Mennesker som utstråler autoritet og trygghet. I caochingen lærer vi å gjenkjenne vår styrke og øver på evnen til å ta den inn når vi trenger den. En del av treningen er å velge et arrangement der den nye evnen prøves ut. Bærer vi selvtilliten og kraften med oss når vi entrer arenaen, ser alt lysere ut. Vi ser på folk med vennlighet og interesse. Vi har fokus på de andre, ikke på oss selv. Folk ser oss lettere. Vår indre, trygge tilstand er tiltrekkende. Prøv selv. Tenk på en situasjon du hadde det fint sosialt. Du var trygg og sterk på din måte. Se, lytt eller føl hvordan du hadde det da. Skap et bilde, en lyd, følelser eller noen ord om dette, som er lett å huske. Ta det inn i deg flere ganger. Bruk det i forkant neste gang du trenger styrken det gir. La bildet, ordene eller følelsen fylle deg før du går hjemmefra. Ta det inn en ekstra gang når du står foran døren til festen. Og gjerne flere ganger i løpet av festen, om du trenger det. Sannsynligheten for at festen blir vellykket har økt betydelig gjennom denne forberedelsen.

Hvem er din modell? Min er eksepsjonelt inspirerende!

Jeg har en tante som er like gammel som jeg. Når vi tar oss en tur på kafe, skjer det alltid morsomme, uventede ting. Hun flørter med kelneren på en måte som alltid gir ekstraservice, og elsker å kopiere andre hun ser på kafeen. Frimodigheten er det ingenting i veien med, samtidig som hun viser hele spekteret av følelser. Hun rødmer når kelneren flørter tilbake, der jeg ville ledd det vekk. Hun danser i kafeen for å vise meg de siste flamencotrinnene hun har lært, der jeg bare ville fortalt sittende om min bragd. Og når hun synes jeg er rar, ler hun så hun nesten faller av stolen, høyt og energisk. Sist bad jeg om jeg kunne få sitte i stolen hennes og være henne litt. Det synes hun var utstyrelig morsomt, og var med på leken med en gang. Hun tok mobiltelefonen sin og snakket alvorlig og lenge i den, uten mimikk. Mens jeg prøvde å kopiere hennes frimodige livaktighet, og har aldri blinket så freidig til kelneren før. Å modellere andre sine egenskaper er en spennende måte å få tilgang på egenskaper og følelser jeg ønsker meg. Min tante Solveig har flere utrolig gode egenskaper jeg gjerne skulle hatt. Hun har down syndrom, elsker livet og viser det. Når jeg trenger frimodighet er hun min modell.

Hvordan ulikhet blir en ressurs

- La meg da få snakke ut! Du avbryter hele tiden! Kvinnen foran meg lignet der og da faretruende på et lemmen. Hun holdt på å sprekke av frustrasjon. For meg hadde det tatt vinter og vår før hennes resonnementet var gjennomført, og jeg ville gjerne komme videre. Og brukte anledningen ved hvert innpust til å prøve å avbryte henne. Har du opplevd noe tilsvarende? Om vi vil ha en god relasjon er det avgjørende for flere personlighetstyper at de får snakket ut. Kjappe ping-pong-samtaler fungerer ikke. Jeg har lært meg å sette pris på mennesker med den grundige, analytiske karakteren, som ikke gir seg før alle realitetene er på bordet. Samtidig som jeg har lært å sette pris på de handlingsorienterte, som gjerne vil komme videre. Å snakke om ressursene i de ulike karakterene gir fantastisk dynamikk. Kunnskap om og anerkjennelse av forskjeller i personlighetstyper gir bedre arbeidsmiljø, mer effektive prosesser, og mindre konflikter. Og forskjellen mellom å ta vår karakter ut i et møte på en overdreven måte, og for eksempel bli lemmen-lik, er at det kan i steden for sinne, bidra til godmodig humor og befriende latter for alle, også lemmenet. Lett tilgang på kunnskap personlighetstyper finnes i Helen Makanis bok om Enneagrammet, og i Johan Veltens bok Arbeidsglede.

Raskere endringer? Få inn folk som kan gjøre det

Evne til raske forandringer trenger man i mange organisasjoner og selskaper i vår tid. Da er det nødvendig med en god balanse mellom ferske og etablert, unge og gamle. I kirken trenger vi rask utskiftning slik at det blir flere som har vokst opp i vår digitale tidsalder, med interaktivitet i alt. Derfor må vi stemme inn forholdsvis flere unge enn andre steder. Se mitt blogginnlegg om dette her:

http://blog.kirkevalget.no/?p=60#comment-8

Mye å lære av senioren Drillo!

Jeg liker at vi har en landslagstrener i fotball som er 69 år. Og som forhåpentligvis i dag får fornyet sin kontrakt. Kampen mot Tsjekkia i går var strålende. Hva gjør at han holder seg så god ut over det som har blitt norsk pensjonsalder. Har vi noe å lære? Det første som slår meg er at han uttrettelig og med stor entusiasme studerer sitt fag.Fotballfaget er åpenbart ikke lært en gang for alle. Det neste er at han holder det ikke for seg selv.Han utsetter seg hele tiden for å diskutere sin overbevisning fordi han uttrykker den så tydelig og klart. Diskusjon er lærerikt, utviklende og engasjerende uansett alder. Det tredje er at han har et klart mål: Vi skal vinne kamper. Det er overordnet alt annet, også at kamper til tider har vært drepende kjedelig å se på fordi det spilles så defensivt. Dernest bygger Drillo laget stein på stein. Det norske laget har fått full kontroll på det defensive spillet - der er vi blant verdens beste. Nå har spillet utviklet seg. Det har blitt betydelige mer presist, mer bevegelig og offensivt, og dermed morsommere å se på. Drillo har brukt sin kunnskap, erfaring og systematikk, og skapt trygghet om at han kan sine ting. Laget stoler helt og fullt på hans vurderinger og taktiske opplegg. Tilliten til sjefen gir også rom for spillere til å uttrykke sin individuelle stil og styrke, slik vi så med Moa i går. Samtidig er kanskje det viktigste med å gi Drillo ny kontrakt at det gir et positivt fokus på seniorene. Vi får innspill til hva som skal til for å holde seg attraktiv for arbeidslivet, og at seniorenes erfaring og overbevisning kan gi fantastiske resultater. 

Ritualer gir varig forandring

Litt selvdisiplin er tingen når energi er på topp etter ferien, tenker mange. Nå skal jeg skjerpe meg, og gjøre de forandringer jeg vet jeg trenger for å få det bedre på jobb eller hjemme. Glem det! For de fleste fører ikke selvdisiplin til varig forandring. Å forandre måten vi lever på eller gjør ting på er mye vanskeligere enn vi tror. Foreleser i positiv psykolog på Harvard, Tal Ben-Shahar, peker i sin bok Lykkeligere - en treningssak, på at du lykkes med endring når du både kjenner motivasjonen for å forandre noe og lager ritualer for forandring. Ritualer krever nøyaktig adferd på spesielle tidspunkt. Om du vil effektiviserer tidsbruken din ved å planlegge bedre, vil fem minutter hver morgen, på et spesielt sted, og på en måte som er attraktivt for deg, kunne påvirke din effektivitet over tid. Et stunt et par dager vil ikke gjøre det. Jeg har selv erfart å stå opp hver dag en time før de andre gjennom ferien for å lære meg en en metode for å være mer i nået, gav resultater. Det var ikke noe offer, for motivasjonen var stor. Jeg trengte å få mer kontroll på min indre dialog for å være mer tilstede. Ritualer som gjennomføres over tid er tingen. Bare prøv.

Reponsen på tragedien styrker og fornyer Norge

Jeg reiste på et planlagt utenlandsopphold et døgn etter bomben i regjeringskvartalet og massakren på Utøya. En time før bomben gikk av stod jeg foran VG og leste avisen der. Fem minutt etter at jeg var kommet meg hjem hørte jeg et drønn. Utvilsomt noe annet enn torden, tenkte jeg, og gikk rett på internett for å undersøke. Og det tok ikke lang tid før meldingene kom. Nummen fulgte jeg utviklingen av saken på alle tilgjengelige medier, mens jeg pakket. Kofferten ble full av svarte og mørke klær, helt ubevisst. Og da vi landet i Portugal kondolerte bilutleieren oss, en kioskansatt pekte på oss med et imaginært våpen og sa boom, og hotellet hadde firt det norske flagget på halv stang. Den veste massakren noen gang hadde skjedd i Norge, mot politiske undomsaktivister, og hele verden fulgte med - høy og lav. De neste dagene satt vi spikret til CNN og BBC. Vi fulgte hele den sterke søndagsgudstjenesten fra Oslo Domkirke på CNN. Og hadde kontakt med familie og venner for å undersøke om hvordan det hadde gått med dem. Overraskende fort kom håpsbudskap fra Norge. "Vi står sammen, - dette skal ikke stoppe oss fra å gjøre det vi tror på, - deres død skal bli vår styrke, - kjærligheten skal seire over ondskapen" - ung og gammel, politisk ringrever og ferske nybegynnere var sterke og klare. Midt i sorgen og gråten, blir fellesskapet og verdibevisstheten i Norge styrket. Så sender min sønn linken til Are Kalvøs Ting vi liker med dette samfunnet, og vi følger responsen på dette på nettet. Jeg lander i Norge med håp i hjertet, og kjenner at denne grusomheten som er utført, og som aldri skulle skjedd, faktisk har blitt en mulighet til å styrke og fornye vår identiet.

Gule lapper holder fokus på forandring

De gode tingene vi ønsker å gjøre, gjør vi ikke. Hverdagens krav står ofte i veien for de handlinger som vi vet er gode for oss. Eller så kan det være ubevisste hindringer som gjør at vi fortrenger de gode handlinger som skaper de forandringer vi trenger. Da er det enkle ofte det beste: Sett en gul lapp på strategiske steder. Et stikkord eller to på den gule lappen kan minne deg om hva du skal huske. Der kan det stå Rett deg opp, om det er det du jobber med. Eller Takk, om du skal øve på å være mer takknemlig for alt som faktisk er bra. Jeg har to lapper: En der det står seks stikkord for hva jeg har jobbet med det siste året. Og en lapp der det står hva jeg skal huske nå. På skapet rett over komfyren står de. Supersted for meg som elsker å lage mat.

Rett dere opp og se hva som skjer

En del mennesker, spesielt kvinner, legger hode litt på skakke når de skal formidle et budskap. Med en slik kroppsholdning reduseres effekten av budskapet. De sier slik litt unnskyld for at de mener noe. En av de morsomste små grep som skaper forandring, er følgende: Rett deg opp, trekke skuldrene bakgover og løft hodet, og kjenn på hva som skjer. Jeg har til gode å høre at ingenting skjer. Tvert imot uttrykkes det at det skjer utrolige ting inni kroppen. Holdningen forandres. Det er akkurat som jeg blir sterkere og klarere i meg selv, sa en. Jeg kjenner at det blir lettere å stå for noe når jeg møter motargumenter, sa en annen. Noen ganger er det bare små ting som skal til. Gjøres de mange nok ganger blir det en vane.

Fra uro til flyt

Bildet er tatt på 1033 meter på Kvitfjell. Jeg smiler på bildet, men hater den første timen av våre toppturer. Men så skjer det et under. Kroppen begynner å virke, og jeg nesten flyr over myrene. Det kan nesten ikke gå fort nok. Hva skjer? Jeg har nok en kropp som tar tid å varme opp. Samtidig så er det en mental faktor her også. Jeg er spent på om formen er god nok til å holde tritt med de andre. Det blokkerer for godfølelsen lenger enn nødvendig. Men når jeg ser at det går,- at kroppen holder og jeg er trygg på at jeg vil klare å gjennomføre med akseptabel stil, så går jeg over i den fantastiske flyttilstanden. Ja, når de andre begynner å kjenne innsatsen i kroppen, har jeg fått nye krefter. Nå jobber jeg med å få godfølelsen før jeg starter. Gjennom å ta følelsene fra de gode erfaringene med flyttilstanden inn i kroppen, blir oppvarmingstiden kortere. Jeg gleder meg allerede til neste tur.

Verdibevissthet gjør livet enklere

Oversikt over hvilke verdier vi vil skal styre våre liv hjelper oss til å gjøre gode valg. Du kan starte med et enkelt spørsmål| hva er viktig for meg i livet. Svaret du får er starten på å bli mer bevisst. Du vet mer om deg selv og tar færre valg du angrer på. Jeg skulle kjøpe leilighet. Gikk på visning etter visning. Men kjente ikke godfølelsen noe sted. Så satte jeg meg ned for å lage en liste overe hva som var viktig for meg med ny leilighet. Til slutt rangerete jeg listen. På toppen stod overraskende nok utsikt og ingen gjenboere. Sikkert på grunn sv min oppvekst på Vestlandet der vi våknet til kremutsikt hver dag. Før jeg startet trodde jeg størrelse og beliggenhet stod øverst. Den første leiligheten jeg så på etter denne runden ble den jeg kjøpte. Den er mindre enn leiligheten jeg flyttet fra, men nå våkner jeg lykkelig hver dag til inspirerende utsikt.

I nået finnes ukjente ressurser

Disse to bildene er tatt av en og samme kolibri, i Costa Rica. De henger nå på veggen for å minne meg på denne viktige erfaringen. Jeg tar masse bilder av blomster, med makroinnstilling. Kameraet er ikke fancy i det hele tatt, en kompakt Fujifilm. Følgende hendte: Jeg stod 100% konsentrert med kameraet tett innpå den vakre røde blomsten. Konsentrasjonen var nødvendig for å holde kameraet stille. Da fløy en kolibri rett forbi hodet mitt og stakk nebbet inn i blomsten jeg fotograferte. Det utrolige var at jeg beholdt roen. Og tok to bilder etterhverandre av kolibiren. I dag vet jeg at det å være 100 % konsentrert om det som skjer akkurat her og nå, gir tilgang til ukjente ressurser i meg. Instinktivt tok jeg to bilder, som i dag er en daglig inspirasjon til å være tilstede i det som skjer nå.

Støtt en tøffing!

Da jeg var 28 år opplevde jeg å bli utelukket for verv i partiet jeg hadde brukt all min fritid på siden jeg var 15 år. Jeg hadde ikke gjort noe annet enn å si hva jeg mente i media om en sentral partisak. Meningen var noe på tvers av partilinjen, riktig nok, men likevel ikke verre enn at det ble partiets standpunkt noen år etterpå. Jeg kom ut av det på beina på bakken, og et akseptabelt omdømme. Men merket for livet av erkjennelsen av hvilke maktmiddel folk er villig til å bruke i kampens hete. Jeg framstod sterk, tross egne indre personlige kamper. Hadde jeg ikke da hatt enperson som uforbeholdne støtte megt gjennom stormen, vet jeg i dag ikke helt hvordan det hadde gått. Vi som virker sterke er også sårbare. Vi klarer å stå alene. Likevel er det tusen ganger sunnere å stå sammen med noen. Tørr å støtte en tøffing, du også. Vi trenger det.