Støtt en tøffing!

Da jeg var 28 år opplevde jeg å bli utelukket for verv i partiet jeg hadde brukt all min fritid på siden jeg var 15 år. Jeg hadde ikke gjort noe annet enn å si hva jeg mente i media om en sentral partisak. Meningen var noe på tvers av partilinjen, riktig nok, men likevel ikke verre enn at det ble partiets standpunkt noen år etterpå. Jeg kom ut av det på beina på bakken, og et akseptabelt omdømme. Men merket for livet av erkjennelsen av hvilke maktmiddel folk er villig til å bruke i kampens hete. Jeg framstod sterk, tross egne indre personlige kamper. Hadde jeg ikke da hatt enperson som uforbeholdne støtte megt gjennom stormen, vet jeg i dag ikke helt hvordan det hadde gått. Vi som virker sterke er også sårbare. Vi klarer å stå alene. Likevel er det tusen ganger sunnere å stå sammen med noen. Tørr å støtte en tøffing, du også. Vi trenger det.