Jeg reiste på et planlagt utenlandsopphold et døgn etter bomben i regjeringskvartalet og massakren på Utøya. En time før bomben gikk av stod jeg foran VG og leste avisen der. Fem minutt etter at jeg var kommet meg hjem hørte jeg et drønn. Utvilsomt noe annet enn torden, tenkte jeg, og gikk rett på internett for å undersøke. Og det tok ikke lang tid før meldingene kom. Nummen fulgte jeg utviklingen av saken på alle tilgjengelige medier, mens jeg pakket. Kofferten ble full av svarte og mørke klær, helt ubevisst. Og da vi landet i Portugal kondolerte bilutleieren oss, en kioskansatt pekte på oss med et imaginært våpen og sa boom, og hotellet hadde firt det norske flagget på halv stang. Den veste massakren noen gang hadde skjedd i Norge, mot politiske undomsaktivister, og hele verden fulgte med - høy og lav. De neste dagene satt vi spikret til CNN og BBC. Vi fulgte hele den sterke søndagsgudstjenesten fra Oslo Domkirke på CNN. Og hadde kontakt med familie og venner for å undersøke om hvordan det hadde gått med dem. Overraskende fort kom håpsbudskap fra Norge. "Vi står sammen, - dette skal ikke stoppe oss fra å gjøre det vi tror på, - deres død skal bli vår styrke, - kjærligheten skal seire over ondskapen" - ung og gammel, politisk ringrever og ferske nybegynnere var sterke og klare. Midt i sorgen og gråten, blir fellesskapet og verdibevisstheten i Norge styrket. Så sender min sønn linken til Are Kalvøs Ting vi liker med dette samfunnet, og vi følger responsen på dette på nettet. Jeg lander i Norge med håp i hjertet, og kjenner at denne grusomheten som er utført, og som aldri skulle skjedd, faktisk har blitt en mulighet til å styrke og fornye vår identiet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar